Gode tankar ved Olaug sin bortgang❤️

Kjære Tove og Astrid med familier.

Kondolerer til dere alle 🌹.
Olaug var en helt spesiell fin dame. Hun hadde det uforklarlige «skøyeraktige», levende blikket, og så var hun så strålende blid 😍.
Jan og jeg er så utrolig glade og takknemlige for at vi fikk komme og være med på feiringen av hennes store 100 års dag.

Vi lyser fred over tante Olaug sitt minne 🕯️❤️

Gode tanker varme klemmer fra Anders, Jonas, Jan og Hanne

Kjære Olaug
Takk for alle gode minner og koselige samtaler. Din genuine interesse for alt rundt deg var imponerende. Ditt gode smil og lune latter latter vil for alltid minnes.

Elskede mamma❤️ Jeg tar vare på alle gode minner, savner deg veldig - og håper at du har det godt der du er!.❤️

Kjære familie og venner❣️

Tusen takk for omtanke, varme ord og omsorg i dagene som har gått.❤️

Det betyr mer enn dere aner!

Nå har mamma kommet hjem til sin kjære hjembygd. Geir og jeg fulgte bårebilen oppover, og i kapellet sang vi Blå salme for henne – stille, nært og akkurat slik hun ville likt det.

En liten historie mellom himmel og jord, med et lite glimt av gull.

Mamma hadde en helt spesiell jakke. Den rosa, med gullknapper – den hun bare brukte når hun skulle pynte seg litt ekstra. Den var liksom henne ; varm, elegant, litt gild og full av liv.

Da hun døde, lå hun i sykehusskjorten. Vi pakket sammen alle tingene hennes før vi dro – tømte skapet, sjekket badet, så overalt. Ingen ting glemt. Det var et oversiktlig rom med seng, nattbord og to stoler.

Jakken hadde Astrid tatt med i påsken, men mamma var for svak til å bruke private klær den siste uken. Hun klarte ikke å snakke de siste dagene, så hun kunne ikke ha bedt noen om å kle henne i den.

Likevel – da vi kom til sykehuskapellet dagen etter at hun døde, for å se henne før hun ble lagt i kisten, lå hun der i nettopp den rosa jakken. Den hun elsket. Den som gjorde henne så fin.

Henning fra begravelsesbyrået fortalte at da han skulle stelle henne, hadde hun allerede på seg jakken. Han pleier å kle avdøde i likskjorte, med mindre familien har ønsket noe annet. Men han syntes hun strålte sånn i den rosa jakken at han ikke hadde hjerte til å ta den av.

Sykehuset kan ikke forklare det. De kjører alltid pasienter ned i klærne de har på når de dør, og hun hadde på seg sykehusskjorte. De på avdelingen som stelte henne før hun ble kjørt ned, hadde ikke sett noen rosa jakke. Selvfølgelig ikke; vi tok jo med oss alle eiendelene hennes

Så hvordan kunne hun plutselig ligge der i sitt kjæreste plagg – det som var så “mamma” som noe kunne være?

For oss kjentes det som en liten hilsen. En varm hånd fra et sted mellom himmel og jord. En påminnelse om at kjærligheten ikke stopper, selv når livet gjør det.

Og kanskje – bare kanskje – ville hun vise oss at hun dro akkurat slik hun ønsket: Pyntet, vakker, og med et lite glimt av gull.

Kjære Olaug. Vi husker deg som en varm og fin person. Vi og søster Grethe bodde på hybel hos deg og Asbjørn i mange år. Det var nesten som å bo hjemme. Vi spiste mange gode middager hos dere, og det var som regel god bondekost som vi var vant med. Takk for alle fine minner og hvil i fred Olaug. Kondolerer til familien

Kjære Olaug. Takk for gode minner og stunder hos deg og Asbjørn da jeg og min søster Ingebjørg bodde på hybel hos dere. Var så hyggelig og treffe på deg i Moss for noen år siden, du var den samme gode og blide. Kondolerer så mye til Tove og Astrid. Hvil i fred. ❤️

Takk for mange koselige minner❣️Kondolerer til hele familien!